Candy ble Juniorwinner på Hansakattens utstilling den 07 november- på min datters 11 års dag!
Jeg er superduperstolt av å ha oppdrettet en katt som har oppnådd et slikt resultat i knallhard konkurranse. Det har ikke vært få flotte kattunger han har konkurrert mot i sommer/ høst.

Candy blir nok værende her hos oss, for jeg orker ikke å slippe taket på ham. Jeg har prøvd å finne et hjem til ham, men magefølelsen min har ikke "vært tilstede" for noen av de her i nærheten som har tatt kontakt- og noen har også takket nei til ham. (Han var litt urvokst i en periode som bebis) Hadde ikke lyst å sende ham så langt bort at jeg ikke fikk se ham igjen…Han og min eldste datter har falt pladask for hverandre, og siden hun også viser litt interesse for utstilling etterhvert, er det greit å ha en fin og snill katt å stille ut.

Jeg er helt overveldet av den utviklingen han har hatt som kattunge, han har "alt"… Håper virkelig bare det fortsetter slik. Han har fått helt fantastiske bedømmelser av de dommerne som har dømt ham, og jeg har nesten holdt på å svime av hver eneste gang. Han er virkelig bedre enn sin mor Diva, som gjorde det så bra i fjor, og som jeg trodde det var uoppnåelig å "kopiere". Jeg føler virkelig jeg har oppnådd et av målene mine med mitt oppdrett- å avler frem en rasetypisk, frisk ragdoll med et fantastisk temperament
Håper virkelig det fortsetter slik, og jeg gleder meg til å jobbe med disse linjene fremover.

Candy skulle egentlig ikke ha levd i dag… Vi hadde vært på en skoleavslutning da kattungene var ca 4 uker gamle. Da vi kom hjem skulle min datter se til kattungene, og kom stormende ned i stua og sa det var noe galt med den ene kattungen- han var helt slapp og nesten død. Han hadde trolig satt en Catsan-sten i halsen, og jeg ringte hysterisk til min venninne og vi hastet avgårde til veterinæren mens vi prøvde på slynging og gjenoppliving. Da vi kom frem til veterinæren, sa de at det var lite håp, i ogmed at han ikke hadde noen form for reaksjoner på noe som helst, så jeg fikk beskjed om å vente en time, mens de satte saltvann og K-vitaminsprøyte på ham, og underøkte ham. Etter en time sa veterinæren at jeg hadde to valg- det var å sette en sprøyte i ham med en gang, eller avvente og la ham ligge i kuvøse over natten- selv om det var lite trolig at han overlevde.
Jeg valgte det siste alternativet, og det er jeg sjeleglad for!!! Jeg klarer ikke bare å være kynisk å ikke vite at jeg har prøvd…
Nete morgen ringte veterinæren min og sa det var skjedd et under… Candy satt nå inne i kuvøsen og ropte på mamma og ville hjem…
Jeg hentet ham, og fikk beskjed om at siden han hadde vært såpass lenge uten oksygen, kunne det være at han hadde fått noen form for hjerneskade, eller skade på nervene, og skulle se det an noen dager før jeg kom til ny sjekk. Candy var litt vaklevoren da han kom hjem, men løp rett bort til mammas pupp og diet. Han var litt ustø de første dagene, men siden har han vært helt normal og lekt og hatt samme atferd som de andre kattungene. Dette ga oss en tankevekker ang kattesanden alle anbefaler å bruke til sine små kattunger, så vi kommer nok til å finne et annet alternativ til neste kull.

Hadde det ikke vært for min kompis, som slapp alt hun hadde i hendene for å kjøre meg til veterinæren, og mine fantastiske veterinærer på Hafrsfjord Smådyrklinikk, som har klinikken i kjelleren sin og som kan ta imot folk utenom ordinær åpningstid, så hadde nok ikke Candy levd i dag. Tuuusen,tusen takk!!!
Uansett, så betyr Candy noe alldeles spesielt for oss, og derfor velger vi nå å beholde ham  Jeg tror nok at han kommer til å gi riktig fine avkom med de rette kombinasjonene og bli en fantastisk flott og kjælen familiekatt